Hver oktober, et fast prosjekt som må forfølges – Nobelprisen.
De siste dagene, etter å ha lest de himmelske bøkene om Fysikkprisen og Kjemiprisen, og vist stor sympati for Haruki Murakami for 3 000. gang, innledet han endelig den siste Nobelprisen i økonomi: Nobelprisen i økonomi.
Så, hvem var det i år, en disiplin som er nært knyttet til lommeboken vår, som delte ut prisen?
De nye «Nobelprisvinnerne» er Abhijit Vinayak Banerjee og Esther Duflo fra MIT og Michael Kremer fra Harvard.
Det anslås at de fleste ikke vet hvem de er eller hva de har gjort. Tross alt gjettet ikke engang «Citation Laureate Award», som alltid har blitt sett på som «Nobelprisens værhane», noen av dem riktig denne gangen.
Selv om den har klart å lure riktig person gjennom kvantitativ analyse...... Nei, 50 økonomer ble spådd å vinne.
De tre økonomene som vant årets pris, deres «hovedvirksomhet» kalles utviklingsøkonomi.
«Utviklingen» av utviklingsøkonomi, hentet fra ordet «utviklingsland», oppsto på slutten av 1940-tallet, da de suverene landene Asia, Afrika og Latin-Amerika ble uavhengige, og var en disiplin spesielt brukt til å studere økonomiske fenomener i utviklingsland.
For å si det rett ut, legger denne disiplinen stor vekt på studiet av utviklingen til fattige og tilbakestående land, og forsøker å finne løsninger på fattigdomsproblemet, og disse tre prisene er basert på deres fremragende bidrag til menneskelig fattigdom, det vil si fattigdomsøkonomi.
Det er verdt å nevne at denne gangen er ikke bare den prisvinnende disiplinen veldig «ung», sammenlignet med tidligere respekterte økonomiprisvinnere, men årets økonomiprisvinnere er også på sin beste alder, Banerjee og Kremer er begge over 60-årene, førstnevnte er 58 år, sistnevnte er 55 år, og Banerjees kone Duflo er over 70-årene, bare 47 år gammel.
Det er første gang et par har vunnet Nobelprisen samtidig, og bare fire ganger i hele Nobelprisens historie.
La oss deretter fokusere på Banerjees' forskning på fallgruvene ved fattigdom og hvordan man kan komme seg ut av den.
- 1 -
Fattige folk liker ikke å lære? Selv-motivert hjerte bærer ikke denne saken
Feltet «fattigdomsøkonomi» høres relativt ukjent ut, men Banerjees forskning er faktisk mer relevant for våre liv enn andre nobelprisvinnere de siste årene.
Som mange paradokser: hvorfor liker fattige folk å kjøpe TV-er og spillkonsoller i stedet for å investere i egne studier? Hvorfor er fattige mennesker mer tilbøyelige til å ikke ha noen livsplan?
Banerjees arbeid er, først og fremst, å endre måten folk forstår fattigdom på.
Tidligere ble spørsmålene nå ofte antatt å være knyttet til personlige egenskaper, eller «selvmotivasjon», men når disse først tilskrives moral, kan regjeringspolitikk lett bli moralsk forkynnelse.
Banerjees arbeid korrigerer disse oppfatningene og forklarer økonomien bak dem. For eksempel, fordi fattige mennesker ofte har flere problemer i livet, trenger de verktøy som lindrer bekymringene deres mer enn andre—som TV-er, mobiltelefoner, junkfood og spillkonsoller.
Hvis du investerer i personlig læring, tar ofte denne prosessen med avkastning på investeringen lang tid, og de fattige mangler ofte tålmodighet av økonomiske årsaker, og livet i denne perioden vil fortsatt være mer vanskelig og kjedelig.
- 2 -
Fattige mennesker er motvillige til å bruke penger på helse?
Når det gjelder helseproblemer, er det faktisk det samme.
Banerjee-familien fant at de fattige bruker mye penger og tid på helse- og medisinsk behandling — til og med på eller høyere enn middelklassen — men resultatene er ikke gode. Hvorfor? Fordi de fattige ofte mangler nødvendig medisinsk og hygienisk kunnskap, venter de ofte til sykdommen har utviklet seg til en viss grad før de går til lege.
De er også mer tilbøyelige til leger som liker å «ta sterk medisin» og mener at disse legene er «gode» og hjelper dem å «løse problemer» så raskt som mulig.
Men i realiteten fører «sterk medisin» ofte til legemiddelresistens og overbehandling. Denne holdningen med å legge vekt på behandling fremfor forebygging har gjort mange fattige mennesker ikke bare mer økonomisk presset, men også fysisk ødelagt. Dette påvirker igjen utdanningen til neste generasjon – ifølge forskning har barn med dårlig fysisk form en tendens til å gå på skole i kortere perioder og ha relativt lave lønninger etter endt utdanning. Fattigdom er «arvet» på denne måten.
Når det gjelder økonomistyring, avslører Banerjees forskning også fenomenet renteinversjon. Fattige må ofte låne små, kortsiktige lån, og deretter betale svært høy rente.
Årsaken er også at de fattige ofte har høyere finansiell risiko – de har ofte ustabile inntekter og kan ikke skaffe arbeidskapital fra bankene, så de er mer avhengige av disse høyrente-mikrolånene. Og disse mikrolånene gjør det enda vanskeligere for dem å ha sparing for å beskytte mot risiko.
Gjennom deres forskning kan du forstå hvorfor fattigdom er så vanskelig å overvinne.
Så hvordan kan vi få en klasse til å hoppe fra fattigdom til middelklasse? Banerjee-familien ga også sin løsning.
For eksempel er selvstendig entreprenørskap en vei.
Men på samme måte er det vanskelig for de ekstremt fattige å skaffe den kapitalen som trengs for å starte en bedrift. Et mer praktisk alternativ er ofte arbeidet til offentlige etater. Fordi relativt sett er jobbmulighetene i det offentlige svært stabile, noe som gir de fattige muligheten til å gjøre langsiktige investeringer, øke deres tenkningskapasitet, og deretter realisere spranget fra fattigdom til middelklasse.
- 3 -
Betydning for Kina
Banerjees forskning har også stor betydning for Kina.
Fordi Kina også er et utviklingsland, finnes det også noen mennesker som lever i fattigdom og angst. Folk tror ofte at radikale reformer er nødvendige for å bekjempe fattigdom. Banerjee synes det er veldig vanskelig og trenger ikke det.
Tvert imot kan forbedring av dagens system ofte gi gode resultater og øke folks tillit til regjeringen, noe som er samme syn som Nobelprisvinneren i 2017, Saylor: små endringer kan ha stor innvirkning.
Andel BRICS-land i ekstrem fattigdom i forhold til total befolkning (rød linje er Kina)
Så, hvilken rolle kan regjeringen spille i dette?
Faktisk brukes staten til å løse problemer som markedet ikke kan løse. Problemet med de fattige er nettopp på grunn av markedssvikt at staten har blitt spesielt viktig.
Fattige mangler ofte nødvendig informasjon for å ta riktige beslutninger, og fattige har ofte for mange ansvar til å overleve, noe som resulterer i manglende evne til å ta optimale beslutninger.
I denne forstand gir Banerjees forskning myndighetene et nytt perspektiv på forståelsen av fattigdom, slik at fattigdom kan lindre fra et politisk perspektiv og til slutt finne muligheter til å overvinne den.
Årets Nobelpris, i motsetning til tidligere fokus på grunnforskning og akademiske bidrag, er mer pragmatisk, noe som ser ut til å indikere en stadig tydeligere trend: dagens vitenskapelige forskning gir stadig mer oppmerksomhet til forskningens påvirkning på den virkelige verden.
I tråd med Kinas vanlige ordtak er vitenskap og teknologi de viktigste produktive kreftene.
Nobelprisutvelgere håper kanskje også at forskning i fremtiden kan bryte gjennom lenkene på elfenbenstårn og bli et konkret objekt i dine hender, virkelig brukt av folket. |
Publisert på 16.10.2019 16:15:04
|
|
|
Publisert på 16.10.2019 16:23:33